Mannen er mindre følsom enn kvinnen, men likevel i flertall der den mest sentimentale musikken spilles. Hva sier dette om den moderne mannens psykologi?

Skrevet av Simen Fjellstad Holm, Akerselvapsykologene. Dette er en langversjon av en kronikk

publisert i VG 18/4/2020

Kulturgubber

Her igjen, med et kondenserende ølglass i den ene hånda og jakken i den andre. Konsertmuskulaturen i korsryggen begynner å verke etter timer på betonggulv, skulder til skulder med venner og ukjente. Svette, ånde, alkohol, tobakk og urinal – en herlig bukett av lukter, som heldigvis forhøyes til noe mer enn sine bestanddeler.

Det kan virke parodisk for noen. Vi likner et fagforeningsmøte for skogsarbeidere på 70-tallet.  Et skeivt lappeteppe av denim og flanell, en sjanglende mosaikk av ruter, ølvommer og altfor små toppluer. Her er det mye helskjegg, men få kroppsarbeidere. Det køddes, skåles og skravles, før det stilnes.

Musikeren som går på scenen, er en forlengelse av publikum. Han er mann, ser sliten ut, i hverdagsskjorte og jeans. Under en fjerdedel her er kvinner.

Han er tapetsert med tatoveringer, alene med kassegitaren sin, sykelig overvektig. Han har glimt i øyet og avvæpnende humor, men tekstene hans er gravalvorlige, på grensen til melodramatiske. Med tidvis stereotyp country-knekk synger han om lengsel etter nærhet, å bli forlatt og erstattet, ensomhet, tap, sorg og forelskelse – angst og alkohol(mis)bruk. Noen illustrative linjer:

“I guess I´ve got a taste for poison, I´ve given up on ever feeling well. (…) Softly say my name, calm down all the chemicals tearing through my brain (…) Airplanes flying over shaking all my secrets out/Darling tell me something I don´t already know, I´m aware of where to find you, but it hurts too much to go”. Huff da.

Den siste akkorden får henge i luften, en kunne hørt en knappenål falle mellom Red Wing-støvlene, før applausen røsker oss tilbake til virkeligheten. Stikkord av anerkjennelse og begeistring hviskes til sidemannen. Det blir ofte kommentert hvor stille vi er, oss nordmenn på denne typen konsert. Vi hører etter. For de fleste her er ordene like viktige som hvordan de høres ut.

Paradokset

Det er noe fint og kontraintuitivt her. En mannsforsamling sammen i tristessen, en forfriskende kontrast til incels, kjellermenn og dyster statistikk. Skal vi ikke være ufølsomme, distanserte og ironiske? Hvorfor står vi da her?

På et par generasjoner har mannsrollen komplisert seg. Vi er ikke lenger uvurderlige arbeidsjern som holder industrien i gang. Den mutte mannen som ikke har kontakt med  – eller språk for – følelsene sine, er ikke lenger et ideal.

Hvordan kan vi forstå menns dragning mot den triste musikken? De depressive følelsene – sorg, tap, lengsel, ensomhet og savn – er ikke maskuline. Mange fortrenger dermed disse til det ubevisste, og sliter med å finne passende utløp for dem. Via trist musikk oppnår mannen kontakt med disse bortgjemte delene av selvet. Han får drahjelp utenfra, en talsmann for eget indre, som han kan identifisere seg med. Det er renselse, det er utløp og det er en bedre mann på den andre siden.

Kjønnsforskjellenes opprinnelse

Forsøk på å forstå kjønnsforskjeller i følelseslivet går århundrer tilbake. Linjene fra Charles Darwins teorier på tampen av 1800-tallet til moderne halvsannheter er tydelige. Menn er angivelig rasjonelle, fornuftige og ufølsomme, fra fødselen av. Kvinner er intuitive, sensitive og varme, utrustet med et overdøvende morsinstinkt.

Det klinger ikke helt 2020 av Darwin og hans Menneskets avstamning (1871). Enkelte passasjer er slående totalitære, rasistiske og dypt sexistiske. Han anser konkurranseinstinkt, ambisjon og egosentrisme som uttrykk for høyere utvikling, mens intuisjon, omtanke og varme er etterlevninger fra primitive sivilisasjoner; slik man ser “hos kvinner, de lavere rasene og barn”. Darwin konkluderer  at kvinner og barn gråter mer, rødmer mer og er generelt mer følsomme enn menn grunnet fysiologiske forskjeller, som sikrer videre reproduksjon^[1].

Denne forståelsen gjenspeilet kvinnens rolle i samfunnet. Varmen, intuisjonen og omtanken som gjorde dem til gode mødre, gjorde dem angivelig uskikket til det meste annet.

Psykologiens bidrag
Darwin la grunnlaget for den emosjonelle kjønnsforståelsen, og psykologien overtok stafettpinnen. Freud var tydelig preget av Darwinismen og mente at kvinner i stor grad styres av kjønnsdrifter og reproduksjon. På den annen side beskriver han mannen som fremmedgjort; fremmed for sine nærmeste, sine egne dyptliggende følelser, til og med sin egen kropp, med medfødte og grunnleggende forskjeller i id^[2]. Om ikke stereotypien om den følsomme, uttrykksfulle kvinnen og den mutte mannen ble født her, ble den i hvert fall solid sementert.

Forestillingen om praktiske menn og følsomme kvinner lever videre i dag, særlig i populærvitenskapen. Bestselgere som Hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart og Den kvinnelige hjernen, forklarer med folkelig schwung hvordan kvinner bearbeider følelser bedre enn menn, da kvinner har bedre følelseshjerner.

Hjernescanning viser angivelig også at menns hjernefysiologi gjør oss emosjonelt avstumpet, men også kjølig fornuftige – rasjonelle, løsningsorienterte beslutningstagere, som aldri blir overveldet av følelser. Tilfeldigvis de samme evnene som ofte assosieres med funksjoner i øvre samfunnslag. Populærvitenskap med en bitter deterministisk bismak der, altså, – grobunn for både romantiske forviklingskomedier og patriarkalske samfunn. 

Sviktende grunn

Antakelsen om grunnleggende emosjonelle forskjeller fra naturens side, overført fra Darwin til Freud til samtidens hjerneforskning, begynner nå å slå sprekker. Vi lærer stadig mer om hvor plastisk og bruksavhengig hjernen er. Dr Gina Rippons argumenterer eksempelvis sterkt for hvordan samfunnets forventning til jenter og gutter preger hjerneutviklingen^[1]. En gutt som blir møtt med lego og bilbaner, men lite nysgjerrighet rundt følelsesmessige reaksjoner, vil, grovt sett, ende opp med en hjerne med bedre utviklede områder for romfølelse enn medfølelse.

Menneskets oppfattelse av seg selv er tydelig preget av samfunnets idealer. Spence og Helmreich dokumenterte denne sammenhengen på 70-tallet^[2]. Undersøkelsene deres viste at datidens idealkvinne var sensitiv og følsom, mens idealmannen var uemosjonell og rasjonell. De fant tydelige sammenhenger mellom de sosialt verdsatte trekkene, og hvordan enkeltpersoner beskrev seg selv. Selvet formes av kulturen.

Konstruerte kjønnsnormer

Alle kjønnsforskjeller er ikke en illusjon, eller kun et produkt av sosial konstruksjon. Men atferd som verdsettes i kulturen, får blomstre, mens det som ikke verdsettes, fortrenges – med konsekvenser for begge kjønn. Det er åpenbart viktigere at kvinnen har blitt frarøvet sin rett som likeverdig samfunnsaktør, enn at menn sliter med å forholde seg til følelsene sine. Dette er imidlertid en tekst om hvordan musikkpreferanser kan belyse følelsesmessige kjønnsforskjeller. De langt viktigere politiske poengene lar jeg derfor her stå uberørt.

Vi konstruerte en virkelighet der fortrenging av lengsel, tristhet, angst og sorg har vært en mannlig dyd. Dette har ført til en kollektiv, kronisk mangeltilstand. Mange menn sitter igjen med en avspaltet del av selvet, som de trenger hjelp til å komme i kontakt med.

Om fortrengning tidligere var en dyd, er dette noe som i forsvinnende grad verdsettes i samfunnet. Vi forventes nå å være i kontakt med oss selv og følelsesmessig til stede for andre. Her kan musikken spille en viktig rolle: “Ingenting som går gjennom intellektet vårt, være seg en strofe poesi, minnet om et kunstverk, en duft eller lukt, kan hjemsøke oss med samme intensitet.” (Theodor Reik).

Hvorfor Freud hatet musikk – og vi elsker det

Musikken spiller på og i underbevisstheten vår. Dette gjør den på uforutsigbart og kraftig vis. Det skulle være trygt å anta at Sigmund Freud, underbevissthetens første oppdagelsesreisende, satte pris på kunstformens evne til å røske tak i vårt dypeste sjeleliv. Den gang ei. Freud hatet angivelig musikk. Enkelte vil ha det til at han hadde et nærmest fobisk forhold til det, og han skal ha holdt seg for ørene hvis han plutselig ble truffet av lumske toner, på vift i Wien eller Berlin. Ifølge han selv var det imidlertid musikkens besnærende og sublime vesen som skremte ham:

“Jeg er ingen kunstekspert, her er jeg lekmann…Likevel har kunsten stor innvirkning på meg, spesielt stor litteratur og skulpturkunst, en sjelden gang malerier…Jeg kan stå foran dem i timesvis, i forsøk på å forstå dem på min egen måte, altså å forklare for meg selv hvorfor de treffer meg som de gjør. Når jeg ikke får dette til, som med musikk, klarer jeg nesten aldri å nyte det. Det er noe rasjonalistisk, kanskje analytisk, i meg som nekter å bli berørt av noe uten at jeg forstår hva det treffer i meg.” (Egen oversettelse).^[3]

Freuds anstrengte forhold til musikk er vitnesbyrd for dens emosjonelle kraft. Ubehaget han beskriver, underbygger ovennevnte poenger vedrørende mannens kulturelt betingede henfall til distansering. Han ville ikke berøres. Psykoanalysens far var en grunnleggende rasjonell mann, en nevrolog som verdsatte fornuft, logikk og det vitenskapelige. Kanskje fryktet han musikkens mystikk, som rev han vekk fra det rasjonelle og forståelige, og inn i det intuitive irrasjonelle – fra det maskuline til det feminine, om du vil.

I følge Freud burde vi altså ikke oppsøkt konserten i det hele tatt, vi burde komme oss i analyse og skjemme oss over denne uforklarlige gåsehuden.

Vi lever imidlertid i en annen tid enn Freud. Dagens mann trenger ikke lenger etterstrebe total kustus over følelseslivet. Tvert imot.

Gradvis åpning for det “feminine”

Freuds yngre protege, Carl Gustav Jung, hadde imidlertid en høyere toleranse for det mystiske. Og ville nok hevdet vi var på konsert for å komme i kontakt med det feminine i oss selv.

Jung mener menn bærer med seg fortrengte feminine sider, anima. En gutts “jentete” egenskaper som sentimentalitet, lengsel og omsorg må undertrykkes tidlig i livet. Når han har funnet sin rolle som mann, kan han etterhvert utforske sin fortrengte femininitet, og la disse delene av selvet komme til uttrykk på hensiktsmessige måter. 

I romantiske forhold trekkes mannen mot aspekter ved kvinnen som passer overens med hans eget anima. Jung hevder mannen går inn i et romantisk forhold, blant annet i forsøk på å få kontakt med denne avspaltete delen av seg selv. Med andre ord; jo mer vi i voksen alder kommer i kontakt med disse fortrengte sidene av oss selv, jo bedre vil vi kunne fungere i relasjoner og som helhetlige mennesker.

Her kan vi se en parallel til våre egen Jon-Roar Bjørkvold og hans Musiske menneske (1989). Det musiske menneske har fått hente frem sitt skapende potensiale, der kreativitet og kompetanse er “renset for utvendig slagg”. Dette takket være et liv med musikk, utfoldelse og lek, og fravær av målstyring og kompetansekrav. Musikken skaper helhet der samfunnskrefter spalter av. 

Men det er ikke selvutvikling som drar oss til konsertlokalet. Jung og Bjørkvolds viser hvordan menn som hører trist musikk kommer i kontakt med dypere og mer feminine sider av selvet, men forklarer ikke den umiddelbare forløsningen vi kjenner på.  

Musikken som analyseverktøy

Bjørkvold skrev Det musiske menneske som nybakt far, inspirert av den dyptgående, men ordløse kommunikasjon mellom han og datteren. Den første psykologen som aktivt tok i bruk en slik forståelse i sin praksis, var Theodor Reik.

I The Haunting Melody (1953) setter han ord på musikkens psykologiske funksjon og språkets tilkortkommenhet i formidling av følelser: “Ord kan benevne den materielle virkelighet, men musikk er den psykiske virkelighetens språk… Det er når språket forsøker å romme og formidle følelseslivets finere nyanser, at dets begrensninger blir tydelige. Nettopp da kommer musikken til sin fulle rett.” Han siterer også John Milton: “Words have strings, but songs have wings.” En liten floskel må vi da kunne unne oss.

Reik, i motsetning til sin mentor, så musikalske assosiasjoner som verdifulle tilskudd i psykoanalyse. Han beskriver flere eksempler på hvordan pasienter følger musikalske røde tråder til dypere forståelser av seg selv. Kasuistikkene hans rommer alt fra en manns sorgreaksjon etter han ble minnet på en sang hans mor sang i barndommen, til hvordan Mrs. Wesserman får utforske fortrengte aspekter ved relasjonen til sin far via Beethovens niende. Videre beskriver Reik hvordan analytikeren bør være oppmerksom på egne musikalske assosiasjoner gjennom timen, da disse kan bære meg seg en emosjonell forståelse av pasientens situasjon, på en måte ord ikke kan. I følge Reik er vi altså på konsert som en slags egenterapi: Vi kommer i kontakt med ubevisste minner underkjente følelser.

Smutthull

Vi nærmer oss kanskje et slags svar på hvorfor vi står her. Mannen synes å ha stablet fortrengelsens mur, stein for stein, men musikken er vannet som pipler gjennom.

Mannen trenger en ytre påvirkning for å komme i kontakt. Men hvorfor akkurat denne kunstformen, dette uttrykket? I fravær av etablert kunnskap står jeg fritt til å spekulere, og jeg mener svaret er todelt. For det første er formidleren selv en person det er lett å identifisere seg med. Det er ufarliggjørende at han eller henne som setter ord på det du selv ikke har språk for, ser ut som deg selv, og bruker en språkdrakt du kan relatere deg til.

For det andre er den lyriske musikken i særklasse hva gjelder emosjonell brutalitet. Eksplisitte tekstlinjer – på grensen til det banale – synges med skamløs innlevelse, underbygget av melodier som opphøyer allerede potente dramaer, til et nivå som selv den mest værbitte, distanserte gubben blir grepet av.

Kraftfôr
Et eksempel er Jackson Brownes Late for the Sky, et desillusjonert retrospekt etter et fersk brudd (angivelig med Joni Mitchell). Tekstlinjene blir båret frem av en enkel blanding orgel, piano, rytmegitar og sylskarpe harmonier av Don Henley og J.D. Souther: 

“…Tracing our steps from the beginning, until they vanished into the air, trying to understand how our lives has led us there. Looking hard into your eyes, there was nobody I'd ever known, such an empty surprise to feel so alone.”

Ved bare å lese tekstlinjene kan vi se for oss Brownes sinnstilstand, vi kan forstå, i hvert fall på det intellektuelle plan, hva han snakker om. Noe helt annet oppstår i synergien mellom tekst og melodi: Etter tre minutter og tretten sekunder trer nemlig David Lindley helt frem i lydbildet og leverer kanskje musikkhistoriens best plasserte gitarsolo. Nå, i ordenes fravær, treffer musikken andre deler av oss. Det intuitive og ukjente, vårt eget. Browne kunne bare følge oss frem hit, nå må vi fortsette alene, mens Lindlay lyser opp mørket, før Browne henter oss inn igjen et snaut minutt senere. Trygg eksponering i håndterlige doser.

Mannens store behov for eksplisitt føleri kommer også til syne ved at kjønnsforskjellen blir tydeligere, jo lengre ut på det sentimentale spekteret vi går. Det er langt flere menn som trekkes mot Fanfanfan av Thåstrøm eller George Jones´ magnum opus He Stopped Loving her Today. Dette er kraftfor for de som lenge har vært sulteforet, og blir for meget for mange.

Ut av mørket

Han går av scenen. Spontan applaus blir gradvis rytmisk: konsertspråk for Gi oss mer! Ritualet er velkjent, og respekteres, vi får to encore. Han avslutter med You Don't Care for Me Enough to Cry. Vi er fornøyde – alle mann. Ingen er triste.

For å komme i kontakt med – og dermed løsne opp – det depressive, som vi av ulike årsaker har skjøvet på avstand, er å bli et helere menneske, ikke et tristere ett. Her trenger mannen, oftere enn kvinner, litt drahjelp.