Kan man være selvopptatt og elske samtidig? 

Parterapi

Det er vanlig at det oppstår konflikter i parforholdet, og noen ganger blir de så fastlåste at en kan trenge hjelp for å komme ut av dem.

Les mer

TEKST:Christian Schlüter, Psykologspesialist og fagligleder i Akerselvapsykologene

Teksten stod på trykk første gang i AGORA NR 1-2, 2020 side 462-471

Sigmund Freuds (1856–1939) bok om narsissisme – Zur Einführung des Narzißmus (1914) – er for første gang utkommet i norsk oversettelse. Det er på høy
tid!
Boken er utgitt på Vidarforlaget, og er oversatt fra tysk av professor Eivind
Tjønneland. Boken består av tre korte essays, og er ikke på mer enn 53 sider. På
tross av den relativt beskjedne tekstmengden har den oppnådd status som et av
de viktigste bidragene innenfor den psykoanalytiske teoriutvikling.
Essayene kan ses som en oppsummering av Freuds tanker frem til da. Han
hadde noen år tidligere arbeidet med narsissisme bl.a. gjennom studiet av Leonardo Da Vinci (1910), og temaet hadde ofte vært oppe til diskusjon i Freuds
indre sirkel. Da boken utkom, var Freud blitt 58 år, og omtrent halvveis i sitt
omfattende forfatterskap. I boken tenker Freud høyt og har en stil som kan
karakteriseres som reflekterende, utprøvende og søkende. Den tentative stilen
gjør seg også gjeldende i undertittelen – en introduksjon. Freud mente selv at
boken hadde hatt «en trang fødsel …».
Essayene er på ingen måte lett fordøyelige. Terminologien er teknisk og tett
knyttet opp til datidens psykoanalytiske språk. For å forstå den nærmest mekaniske tilnærmingen er det nyttig å vite at Freud opprinnelig var utdannet nevrolog og svært opptatt av at psykoanalysen skulle fremstå som vitenskapelig. For
å henge med i svingene var det derfor viktig for meg å støtte meg til en god del

sekundærlitteratur. Tjønnelands etterord kom da som et kjærkomment tillegg,
selv om han for det meste fokuserte på teoretikere etter Freud.
Det som blir tydelig i essayene, er først og fremst det mot og den vilje Freud
hadde til å ta tak i vanskelige (teoretiske) problemstillinger. Det inkluderer
fenomener som ikke passet med egen teori. Det er en forbilledlig innstilling,
som en kan savne i dagens akademiske offentlighet. Når det er sagt, er han også
forsvarer av egen teori, og går gjerne i konfrontasjon med kollegaer som har et
annet syn. En får derfor en klar følelse av at det ikke er den allmenne leser Freud
henvender seg til, men samtidens psykoanalytikere.
Det er en mangefasettert tekst vi står overfor, den er full av metapsykologi,
innvendinger, forbehold, spekulasjoner, påstander, alt formulert i et språk som
noen steder er på grensen til det uforståelige. Andre ganger er han glassklar og
illustrerer sine ideer på en overbevisende måte.
Freud var en mester i å finne inspirasjon i gamle (greske) myter og arbeidet
med narsissisme er intet unntak fra dette. Selv om han ikke eksplisitt refererer
til myten, kjente han den godt. Myten om Narkissos og Ekko finnes i mange
varianter og skal ikke drøftes videre her. Likevel er det scenen der Narkissos
forelsker seg i sitt eget speilbilde, som de fleste forbinder med sagnet. Det stemmer overens med den oppfatning vi har av narsissisme i dag, at det dreier seg
om en overdreven selvopptatthet.
Freud fremhevet at boken ikke var et forsøk på å formulere en teori om en
narsissistisk personlighetstype eller karakterstruktur (selv om det nok er det han
gjør). I stedet hevdet han at hans eneste mål var å utforske «ulike muligheter for
libidinøs kateksis». Til grunn for denne interessen lå observasjonen om at noen
«så ut til å vende libido mot seg selv».

Primær narsissisme – alt var bedre før
I boken hevder Freud at narsissisme er et normalstadium i alle barns psyko-seksuelle utvikling. Denne fasen befinner seg mellom autoerotisme og objekt-kjærlighet (senere likestilte han autoerotisme med primær narsissisme). Her eksisterer det for barnet ingen andre (objekter), og all libido (energi) er oppdemmet
(eller emosjonelt investert) i en selv. På dette stadiet er heller ikke seksuell
energi adskilt fra energien til jeg-instinktet (overlevelse). Barnet befinner seg
her i en «oseanisk tilstand av selvtilfredshet og gudelignende omnipotens».
Barnet behøver ingen, det er ett med seg selv, det står i sentrum for egen

oppmerksomhet og er allmektig, udødelig og overlegent. Freud sammenligner
det med et «mett og utilnærmelig» dyr som ikke ser ut til å bry seg om hva som
foregår rundt seg.
Foreldrenes beundring av det «majestetiske barnet», overvurderingen og
alle håpene og ønskene de har for barnets fremtid, bidrar til en ytterligere narsissistisk investering. Hvor mye foreldrene «legger inn», vil være avhengig av
deres egenkjærlighet (narsissisme). Starten på livet – den primære narsissismen
– er altså «et paradis av velbehag» hvor barnet får alle sine behov møtt. Dette i
motsetning til senere i livet («syndefallet») hvor barnet oppdager at det finnes
andre, lover og regler, begrensninger osv. Utvikling for Freud handler derfor om
å vende seg (motvillig) vekk fra den primære narsissismen og begynne å interessere seg for andre. Parallelt med en slik utvikling vil da selvsentrertheten avta.
Man skal ikke ha tilbragt mye tid med små barn for å komme til den konklusjon at dette umulig kan stemme. Det er lite ved barns mangefasetterte tilstander
som ligner på det Freud beskrev, og teorien er da også tilbakevist av nyere spedbarnsforskning. Det gjelder spesielt påstanden om at barn ikke har en «sense of
self», og ikke kan skille mellom seg selv og den ytre verden. Daniel Stern, blant
flere, har dokumentert at barn fra tidlig av har en selvfornemmelse og er henvendt, søkende, mot «objektene» og avhengig av deres responser for å føle seg
vel (Jf. Daniel Stern, The Interpersonal World of the Infant. A View from Psychoanalysis
and Developmental Psychology. London: Routledge 1998 [1985]).

Selv om skillet mellom en indre og ytre realitet er interessant, er det få psykoanalytikere i dag som betegner dette fenomenet som primær narsissisme.

Ego-libido vs. objekt-libido

Teoretisk sett befant Freud seg i trøbbel. Det skyldtes at hans driftsteori – som
handlet om at vi er motivert til å overleve (selvopprettholdelse) og til å oppnå
seksuell nytelse (forplantning) – kom i konflikt med observasjonen om at noen
så ut til å vende libido mot seg selv. Fantes det en annen retning på libido enn
den utadrettede?
Utgangspunktet for Freud var følgende: Vi har alle en bestemt mengde
libido. Denne kan enten investeres i andre (objekter) eller i jeget, derav distinksjonen mellom objekt-libido og jeg-libido. Jo mer vi er opptatt av andre, jo mindre er vi opptatt av oss selv, og motsatt. Dette mente han å observere i forelskelsen, hvor «alt det gode» finnes i den andre, og hvor en selv er utarmet. Da er det
for mye libido investert i objektene, og for lite i jeget. Her ser vi Freud på det
mest metafysiologiske; psyken blir beskrives i kvantitative driftstermer, med en
intern libido-økonomi.
Det at libido sendes ut og trekkes tilbake mellom objektene og jeget, er
ifølge Freud normalt. Vi engasjerer oss i andre, mister interessen, forfølger vårt
eget, blir interessert i andre igjen osv. Det kan imidlertid oppstå problemer om
objektene blir borte (tap), om de skuffer/svikter oss eller ikke gjengjelder vår
kjærlighet. Da vil libido kunne trekke seg tilbake uten at den sendes ut igjen.
Årsaken er at vi ikke lenger stoler på at objektene vil gi oss den kjærlighet vi
trenger. Det at all libido blir værende i jeget, er det som gjør det «narsissistisk».
I praksis betyr det at vi vender oss vekk fra den ytre verden, og tar oss selv, våre
fantasier og kropp som kjærlighetsobjekt. En slik «inndragelse» av libido, som
tidligere hadde vært investert i objekter, kalte Freud for sekundær narsissisme.
Hva skal til for at en sekundær narsissisme skal finne sted? Freud nevner en
upålitelig, kald, devaluerende eller skiftende mor, samt en rekke frustrerende
livshendelser. Samtidig hevder han også at barn kan bli overvurdert eller bortskjemt (slik at de aldri kommer seg ut av sin primære narsissisme). Kort oppsummert: Den første gruppen har fått for mye av det dårlige, mens den siste har
fått for mye av det gode. I dag tenker vi at det er mange «ruter» inn i narsissistisk problematikk.
Hva mente Freud om en slik libidinøs tilbaketrekning? Merkelig nok anla
han et normativt ståsted. Han hevder at vi måtte gjenforedle vår libido – få den
ut på objektene igjen – for å bevare vår helse. Helt eksplisitt sier han: «Vi må
lære oss å elske for ikke å bli syke.» På tross av at Freud forkastet religion, er
det nesten noe religiøst over en slik uttalelse. Han kunne nøyd seg med å si at
narsissisme var et problem i seg selv, uten å påstå at svaret er kjærlighet. Når
det er sagt, må jeg si jeg har sansen for påstanden. Hvor mange kjenner du som
er sykelig selvopptatt, og i stand til å elske samtidig?
Vi kan alle (midlertidig) tape interessen for den ytre verden. Da bryr vi oss
ikke om andre og blir mer selvsentrerte og selvopptatte. Men det tar vanligvis
ikke lang tid før vi gjenvinner vår interesse for andre og verden. Hva kjennetegnet de tilfellene hvor dette ikke skjedde? Freud mente å ha identifisert slike tilstander i parafreni (schizofreni), perversjoner (homofili) og hypokondri.
Når det gjelder hvilke patologiske tilstander en (sekundær) narsissisme
skulle forklare, står dette ikke til troende. At schizofreni og homofili skulle

skyldes en narsissistisk fiksering, er spekulativt, og nærmest utenkelig å argumentere for i dag. Selv om Freud hevdet at homofili var et eksempel på et narsissistisk objekt-valg, mente han også at utviklingen holdt «begge veiene åpne».
Det levnes imidlertid liten tvil om at han mente at homofili skyldes en utvikling
som hadde gått galt. De elsker «seg selv», og ikke andre.
Et annet fenomen Freud trekker frem som et eksempel på sekundær narsissisme, er megalomanien en kan se hos noen schizofrene. Han mente at stormannsgalskapen skyldes en regresjon tilbake til en tidligere tilstand (primær
narsissisme), og han spør retorisk: Hvor skulle megalomanien ellers komme
fra? Freuds konklusjon var at «den må ha vært der fra før». Det er godt mulig
at et fenomen (som dukker opp) må ha vært i psyken tidligere, men hvorfor
legge den til den primære narsissismen? Er det ikke mer sannsynlig at megalomanien skyldes en kompensering for maktesløshet, mindreverd og ensomhet?
Og hva med hypokondri? Det kunne vært interessant å høre hva psykosomatisk
avdeling på Rikshospitalet mente om den saken.
Jeg tror imidlertid Freud er inne på noe når han snakker om narsissistisk tilbaketrekning, og spesielt når det gjelder barn som har blitt traumatisert. De har
ikke lenger tillit til andre og sliter med å knytte seg til andre igjen. Det dekkes
imidlertid av begreper som mishandling, omsorgssvikt og tilknytningsvansker.
Jeg synes heller ikke slike barn virker særlig «narsissistisk befengt», men snarere at de har et underskudd på narsissisme. Slike barn er usikre og skeptiske,
ikke grandiose.
Freud trekker til slutt frem hvordan en sekundær narsissisme kan påvirke
partnervalg og kjærlighetsliv. Han mener å ha observert at vakre kvinner var
selvtilstrekkelige og «narsissistisk investert i selvbeundring». Deres mål var
ifølge Freud primært å øke sin egen selvfølelse og derfor valgte de menn som
viste dem en «opphøyd» interesse. Dette er kvinner som vil bli elsket uten å yte
noe særlig tilbake. Det at de fremsto som utilnærmelige, mente Freud var selve
attraksjonsverdien. Deres sjarm lå m.a.o. i deres narsissisme.
Nå er jeg usikker på hvordan det sto til i Wien rundt årsskiftet, men min erfaring er at det kun er et fåtall av vakre kvinner som er opptatt av hvordan de blir
behandlet. For mange vakre kvinner er det slettes ikke slik. Snarere er det motsatt:
De har fått nok av «narsissistisk oppvarting». Enkelte makter kun å motta «noe»
kjærlighet, og hvor den som gir minst, til slutt blir den mest aktuelle kandidaten.
I forlengelsen av debatten om «sekundær narsissisme» lå det store spørsmålet: Lot dette seg behandle? Freud var skeptisk til det, da de ikke så ut til å utvikle overføringer til terapeuten. Hadde de ikke noe investert i objekter (eller
i det minste en konflikt med dem), var det lite å arbeide med.
En av de som protesterte mot det, var den senere psykoanalytikeren Heinz
Kohut (Jf. Heinz Kohut, The Analysis of the Self: A Systematic Approach to the Psychoanalytic Treatment of Narcissistic Personality Disorders. New York: International University Press 1971; The Restoration of the Self. New York: International University
Press 1977).

Han hadde mange pasienter med narsissistisk problematikk som utviklet overføringer. De var bare ikke slike som Freud hadde beskrevet. Det disse
pasientene gjorde i stedet, var å vise frem noe som skulle ses, forstås og anerkjennes (narsissistiske behov). Hvis de ikke ble korrekt speilet (forstått), opplevde de det som empatisk svikt (narsissistiske krenkelser). Det kunne føre til
fragmentering (depresjon, tomhet og skam) eller utagering (narsissistisk raseri).
Disse pasientene var altså ikke «drevet» i den klassiske betydningen av ordet,
men motivert av å bli forstått og av å holde seg selv sammen.
Det fundamentale teoretiske skillet mellom Freud og Kohut handlet om narsissisme vs. objekt-kjærlighet. Det er ikke to sider av samme sak, mente Kohut,
tvert imot så hadde de forskjellige utviklingsveier. Dermed kunne han snakke
om (mer eller mindre modne) narsissistiske behov, uavhengig av forholdet til
objektene. Behandlingen handlet derfor, ifølge Kohut, om empatisk å anerkjenne frustrerte narsissistiske behov (som hadde stanset), slik at de kunne
modnes.
En annen som hentet inspirasjon fra Freud, var Otto Kernberg (Otto F. Kernberg, Borderline Conditions and Pathological Narcissism. New York: Aronson 1975.)

Han jobbet med mer røffe klienter, og hans narsissismeteori og behandlingstilnærming er
preget av det. Han la større vekt på det patologiske ved narsissisme; splittelsen
i jeget, det primitive forsvaret (kompenseringen), misunnelse, aggresjon og
paranoiaen. Behandlingen handlet derfor ikke om å «få dem til å elske» eller å
«normalisere grandiose behov», men om å konfrontere forsvaret.
Den store debatten mellom Kohut og Kernberg som preget 1970- og 80-tallet, var et direkte resultat av Freuds teorier om narsissisme. Selv om de i varierende grad tok avstand fra Freud, fikk debatten stor betydning for forståelsen og
behandlingen av narsissistiske tilstander innad i det psykoanalytiske miljøet.
Dette kan du bl.a. lese mer om i etterordet til Tjønneland (som er nesten like
langt som selve boken).

Jeg-idealet – en instans for selvfølelsen?

Freuds tredje anliggende, og dette er trolig hans største teoretisk nyvinning, er
begrepet om jeg-idealet. Det oppstår som et kompromiss mellom den primære
narsissismen (som aldri blir helt borte) og foreldrenes og kulturens krav om
hvordan en skal være. Siden jeg-idealet hentet sin styrke fra primær-narsissismen, og så å si er dets arvtager, mente Freud at det ble investert med fullkommenhetskrav og storhetsideer.
Jeg-idealet oppstår altså som et resultat at vi ikke vil adskille oss fra barndommens perfeksjonisme, og er i realiteten et substitutt for tapet av den primære narsissismen. Innholdet i jeg-idealet er derfor ingen realistisk beskrivelse
av personens egenskaper, men representerer et ønske (eller ideal). Mer spesifikt
handler det om (opphøyde) forestillinger jeg kan ha om «den jeg er, den jeg vil
være eller den jeg en gang var». Vi ser her hvordan jeg-idealet knytter seg til det
vi i dag kaller selvfølelse.
Med innføringen av jeg-idealet ser vi ansatsen til det Freud senere skulle
betegne som superego. Det skulle imidlertid gå ti år før han utga Das Ich und
das Es (Sigmund Freud, Das Ich und das Es. Leipzig: Internationaler Psychoanalytischer
Verlag 1923.), hvor strukturteorien fikk sin form. På det nåværende tidspunkt nøyde
han seg med å legge jeg-idealet under superego. Det får meg til å lure på om
Freud burde opprettholdt skillet mellom superego og jeg-idealet? Ved å plassere
samvittigheten i superego, kunne jeg-idealet, som var mer «narsissistisk belastet», huse selvfølelsen. Selvfølelse er tross alt noe annet enn samvittighet.
Hvordan vil jeg-idealet påvirke vårt kjærlighetsliv? Freud mente at om vi er
for (narsissistisk) investert i vårt jeg-ideal, vil vi i praksis være mer forelsket i
oss selv (og vår egen forfengelighet) enn i partneren. Et narsissistisk objektvalg vil derfor handle om å finne noen som kaster glans over oss og får oss «til
å skinne». Gjensidighet blir umulig da det å elske vil medføre å måtte gi fra oss
en del av vår narsissisme, noe vi ikke er i stand til. Tragedien for en kvinne (som
er i stand til å gi objekt-kjærlighet) er om vedkommende forelsker seg i en mann
som kun har selvkjærlighet. Hun vil da, som Ekko, gi uten å få noe tilbake. Hennes eneste funksjon blir å være tilskuer eller heiagjeng. Ved å være sammen
med en slik mann vil hun få et narsissistisk underskudd, som bare kan gjenvinnes ved selv å bli elsket. Narsissisme er derfor for Freud nært knyttet til evnen
til å elske og å få kjærligheten gjengjeldt. 

En annen variant ser en der jeg-idealet projiseres over på en beundret annen.
Vedkommende vil da fremstå som «fullkommen», og som en representant for
alt en selv mangler. En slik eksport av idealiserende kvaliteter (eller narsissistisk libido) har imidlertid den konsekvens at vi samtidig frasier oss vårt idealjeg (og samvittighet). Her ser vi hvordan Freud forskutterer sin senere teori om
massepsykologi, grupper og lederskap (Jf. her f.eks. Sigmund Freud, Group Psychology and The Analysis of the Ego. International Psychoanalytical Press 1921).

At det finnes en instans som en kan kalle jeg-ideal, virker rimelig. Det
samme gjelder det faktum at selvfølelsen vil øke og synke i takt med om vi klarer å leve opp til disse idealene, og at problemer vil oppstå der avstanden er for
stor mellom den vi i virkeligheten er og den vi ønsker å være. Det virker imidlertid nostalgisk og unødvendig teoretisk å lete etter røttene til selvfølelsen i
barndommens tapte paradis. Vår selvfølelse stammer fra en lang rekke indre og
ytre kilder. Det samme gjelder innholdet i den. Det finnes vel flere egenskaper
å strekke seg etter enn allmakt, briljans og omnipotens?
Det er påfallende hvor mye Freud skriver om beundring. Uten selv å bli
beundret vil vi sulte, og beundrer vi oss selv for mye, kan vi ikke elske. Målet
ser ut til å være å beundre oss selv og andre, uten å bli selvforsynt eller tømt.
Patologien ser ut til å oppstå der denne balansen i for stor grad påvirker hensikten med livet, som for Freud var kapasiteten til å elske og arbeide.
Når det gjelder Freuds spekulasjoner rundt narsissistiske objekt-valg, får jeg
inntrykk av at han hadde vel kort vei fra observasjon til teoridannelse … Likevel
synes jeg han foregriper hvordan kjærlighetslivet vil kunne forringes hos en
person med narsissistisk problematikk, og for en som er sammen med en slik
person. Det er lett å forstå hvordan høy grad av narsissisme vil føre til brist i
evnen til å inngå reelle kjærlighetsrelasjoner.
Et annet aspekt ved jeg-idealet er at det vil fungere som en indre overvåkningsinstans. Det vil følge med på om vi lever opp til våre standarder, og hvis
ikke, skape en indre konflikt eller fall i vår selvfølelse. Etableringen av jeg-idealet er derfor en forutsetning for fortrengning. Uten en slik instans ville det kort
og godt være lite å føle skam eller nederlag overfor. Som eksempel på en slik
overvåking nevner Freud den paranoides følelse av å være forfulgt. Det skyldes
angivelig at jeg-idealet er for sterkt og ukontrollert. Om personen ikke lever opp
til sitt ideal, vil selvkritikken ta over, noe som fører til at jeget bryter sammen.

En måte å håndtere dette på er ved å projisere den indre fordømmelsen over på
den ytre verden. Personen vil da føle seg «sett, dømt eller lurt» av personer han
ikke ser. Det samme gjelder frykten for å bli avslørt; at andre skal se hvem en
virkelig er. Fordømmelsen, som nå forfølger personen fra utsiden, er i virkeligheten vår egen tilkortkommenhet.

Narsissisme etter Freud
Freuds bok om narsissisme er særdeles mangefasettert, og han er innom en
rekke temaer. Ett av disse ser ut til å handle om en dreining av patologiforståelsen. Slik jeg leser det, ser det ut som han beveger seg noe vekk fra årsaker som
«frustrert seksualitet» og over til «frustrerte behov». Samtidig kan en merke at
han ikke har tenkt tankene helt ut. Spørsmålene en blir sittende igjen med, er
likevel: Er Freud inne på noe, og førte hans tanker til noe? Mitt svar på det første
spørsmålet er et «nja», og på det andre et ubetinget «ja»!
Det som er bokens viktigste gave til ettertiden, er etter min mening den betydning den har hatt for forståelsen av selvfølelse og selvfølelsesregulering. For
mange er narsissisme i dag synonymt med selvfølelse. Vår selvfølelse forstås i
dag, grovt sett, som avhengig av i hvilken grad vi føler oss verdifulle, hva som er
viktig for oss (selvfølelsens grunnlag) og hva vi gjør når vi får rift på selvfølelsen
(reparering av selvfølelsen). Freuds tanker om varierende grad av «selv-investering» belyser alle disse spørsmålene, og spesielt interessant finner jeg det han
skriver om forholdet mellom «en såret tilbaketrekning», kompensering og et oppblåst selvbilde. En av de som lot seg inspirere av denne dynamikken, var psykoanalytikeren Winnicott, som laget et skille mellom det sanne og det falske selvet (D.W. Winnicott, Playing and Reality. London: Tavistock 1971).

Fra metapsykologi til empiri
Det er liten tvil om at begrepet narsissisme har overlevd Freud, men i dag snakker vi om det i betydningen personlighet og personlighetsforstyrrelse. Som en
moderne diagnose kjennetegnes den av et bestemt antall kriterier, og selv om
diagnosen er omstridt, forsøker den i det minste å definere de narsissistiske fenomenene (grandiositet, misunnelse, berettigelse, empativansker, behov for beundring, anerkjennelse og oppmerksomhet osv.). Teoretisk har vi altså beveget oss

vekk fra metapsykologi og over til empiri. Det er en positiv utvikling, for hvis
ikke, ville vi stadig diskutert hva slags narsissisme vi egentlig snakker om. Det
å kunne drøfte ulike narsissistiske uttrykk med en viss grad av enighet, er et
vitenskapelig fremskritt, selv om eksakte kriterier også kan virke reduserende.
Det er likevel urettferdig å sette Freuds modell og ideer opp mot dagens diagnoser. Ideelt sett bør han sammenlignes med sine samtidige. Hvem var han i opposisjon til, og hvilke spørsmål forsøkte han å besvare? I en slik kontekst er det liten
tvil om at vi har foran oss et pionerarbeid med en betydelig teoretisk dybde.
Hva så med metapsykologien? Selv om den er teknisk og gammelmodig –
og langt fra det som gjerne formuleres i dag – er det også synd den er borte. For
metapsykologi har det ved seg at den inviterer oss inn i en annen verden hvor
det er mulig å tenke friere. Når definisjonene blir strenge, kriteriene eksplisitte
og fenomenene målbare, blir vi ikke budt opp til den samme dansen. Himmelen
blir på en måte høyere med metapsykologi.

En klassiker?
Å kalle Freuds bok om narsissisme en klassiker er en underdrivelse. Narsissisme er i dag en del av dagligtalen, og det er nyttig å gå tilbake til primærkilden
for å forstå i hvilken kontekst begrepet dukket opp, og hvilken betydning det
opprinnelig hadde. Det har ikke bare med idéhistorie å gjøre, men også å gjøre
med behovet for å få en språklig og akademisk nyansering av debatten rundt en
lang rekke narsissistiske problemer, inkludert sunn narsissisme.
Jeg er ikke i stand til å vurdere Tjønnelands oversettelse, men synes teksten
fungerer fint. Han har brukt mange år av sitt liv på å gjøre psykoanalytiske
tekster tilgjengelige, noe som står ham til heder. Det var derfor riktig å la ham
få oppgaven med å oversette boken og skrive etterordet. På den annen side
kunne det også vært interessant å ha lest hva en moderne psykoanalytiker mente
om bokens relevans i dag.
De som vil ha glede av denne boken, er trolig de som i utgangspunktet er mer
enn alminnelig interessert i narsissisme og psykoanalyse. Teksten gir mye motstand, og det er på ingen måte noen lett oppgave å henge med i alle tankesprangene.
Jeg vil anbefale boken til alle som er opptatt av teoretiske problemstillinger
innenfor psykologi og samfunnsfag, og spesielt til de som er interessert i narsissisme som psykopatologi, narsissisme og psykoterapi og narsissisme som
samfunnsmessig problem.