Hva er lystløgn, og hvorfor tyr vi  til det? 

Det finnes mange navn for lystløgn. Mytomani og patologisk løgn er noen av dem.

Kristoffer Lygren Walther er psykologspesialist og daglig leder for Akerselvapsykologene. Han forteller til Psykologisk.no at mytomani er når en person lyver nærmest tvangsmessig.

– Mytomani er når man lyver veldig ofte og over lengre tid. De som er mytomane benekter at de lyver og ønsker å beskytte historiene sine, forklarer Walther og fortsetter:

– Hos noen er det vanskelig å få tak i motivene bak løgnene. Det er som om det bare kommer på automatikk, som et tics en ikke klarer å kontrollere. Det støttes av at mange ikke klarer å stoppe selv om de ønsker. Derfor vil en løgner ha mye til felles med en person med en tvangslidelse eller en avhengighet.

Offerrolle

Walther forteller at man finner løgnaktighet som et symptom eller trekk knyttet til andre diagnoser, som for eksempel antisosial personlighetsforstyrrelse.

– Selv om motivene noen ganger kan være uklare, ser vi at løgnene som regel har en funksjon. Det å fremstille seg selv som et offer eller fortelle at du lider av alvorlig sykdom, kan for eksempel utløse visse «goder» som sympati og omsorg.

Den mest utbredte forklaringen er at løgnene tjener som en kompensasjon mot å føle seg liten eller mindreverdig.

– Det ligger som regel alltid selvfølelsesproblemer i bunn. At løgnene er selvforherligende eller kaster et fordelaktig lys på seg selv, som for eksempel av at du har utvist heltemot, at du er velstående, vellykket, har høy status på en eller annen måte. At en er venner med kjendiser, er for eksempel en gjenganger.

Walther beskriver lystløgnere som mennesker som lar dagdrømmene bli virkelige.

– Vi vet lite om grunnen og det er et tema som er alt for lite studert. Noen peker på omsorgssvikt som en forklaring. Det kan dreie seg om en flukt fra virkeligheten og at man konstruerer et falskt selv.

Psykologspesialisten forklarer at lystløgn kan være en forsvarsmekanisme mot opplevde mangler hos seg selv.

Så hvordan kjenner man igjen en lystløgner?

– Løgnene har ofte et snev av sannhet i seg, noe som gjør at tilhøreren kan begynne å tvile.

Walther forklarer at løgnene ofte er kompliserte, intrikate og detaljerte, men noen ganger også lette å avsløre.
– Typisk vil du legge merke til at detaljene i historiene endrer seg. Det er vanskelig å huske alt som det var, når det ikke har skjedd! Og når noe virker for godt til å være sant, så er det ofte det.

Hvis man blir oppmerksom på at en person er lystløgner, så kan det være nyttig å konfrontere dem.

– Dersom det er en person du ønsker å ha i livet ditt burde du ta det opp. Men når du først konfronterer dem så må du forvente å bli møtt med fornektelse. Personen vil nok tilpasse historien sin litt, men tviholde på løgnen.

Han forklarer at løgneren også vil kunne bryte kontakten dersom de blir avslørt, og søke seg til ett nytt miljø og skape nye relasjoner.

– Det står mye på spill og utgangspunktet er at den som lyver gjerne gjør det for å skjule deler av seg selv. Det er ofte mye skam involvert i mytomani.

Walther forklarer at de som lyver dypest sett er usikre på seg selv, og at det er der det virkelige problemet ligger.

– Kanskje trenger de hjelp til å se sine styrker og ressurser, eventuelt å vite at du også ser dette hos dem. At en lyver betyr ikke nødvendigvis at en mangler empati, og det kan derfor være virkningsfullt å fortelle dem hvordan det føles å bli løyet for. Så om man har en venn eller familiemedlem som lyver mye, kan det være stor nytte i å vise omsorg og å oppfordre dem til å søke hjelp.

Klar over at man lyver

– Om du er lystløgner så er du nok veldig klar over dette selv. Imidlertid har det vært en debatt om hvorvidt denne problematikken kan forstås som en svikt i realitetstesting, eller om det handler om mer bevist manipulasjon.

Psykologspesialisten forklarer at tilhengere av forstyrret realitetstesting hevder at løgnen for den mytomane får samme verdi som en ekte opplevelse.

– De mener at løgnene er elaborerte og til tider virkelighetsfjerne. At de tror på egne historier, som en slags «ønskepsykose». Men de som lyver vil ofte prøve å tilpasse historiene sine når de blir konfrontert, noe som tyder på intakt virkelighetsforståelse.

Siden tematikken ikke er forsket så mye på er det ikke funnet en konkret behandlingsmåte. Likevel vil psykoterapi være en god behandling forklarer Walther.

– I psykoterapi vil man kunne jobbe med selvfølelsen og gå inn i løgnens funksjon, samt kobbe med å holde tilbake impulser. Jeg tror det er nyttig for mange. Det er likevel sjeldent at lystløgnere søker hjelp, så vi som terapeuter prater oftere med de pårørende.

Kristoffer Walther er psykologspesialist og daglig leder for Akerselvapsykologene.