Menn oppsøker ikke terapi. De ser på det som et tegn på svakhet, sies det. Er det så enkelt?

Over lang tid har tallene vært omtrent de samme. Kvinner oppsøker hjelp, de finner sammen, snakker og støtter hverandre. På den måten kommer de seg raskere på fote, og framstår på mange måter som mer robuste og levedyktige enn menn.

Når menn sliter er myten at de bærer på det inntil det rakner. Selv om ni av ti menn mener det er viktig å snakke og oppsøke hjelp tidlig, er det bare halvparten som gjør det. Hvor mange menn som har vært helt på felgen, uten å nevne det med et ord - antallet må være formidabelt. En annen forklaring er at menn liker å løse problemene sine selv. Da bærer det ut på jakt, ned i garasjen, inn på treningssenteret, opp i skogen eller ned i flasken. Jeg tror ikke det er hele sannheten.

Jeg har tvert imot en sterk mistanke om at det kommer en ny generasjon menn

som overhodet ikke ser på det å gå i terapi som noe skamfullt.

Dagens menn har vokst opp i en verden med nye idealer, og har et pragmatisk forhold til det å gå i terapi. Sliter du med psyken, kan det lønne seg å snakke med noen. Punktum.

Det handler om vanlige menn som av ulike grunner føler seg deprimerte, har angst eller står i vanskelige livsvalg.

At mediene har skrevet mye om psykisk helse, har kanskje gjort menn oppmerksomme på at hjelp finnes, og at man ikke trenger å være gal for å oppsøke det. Det har nok også hjulpet at andre menn har gått foran. Den dagen mafiaboss Tony Soprano begynte i terapi i tv-serien «Sopranos», var det en slående økning i antall menn som ville det samme.

Menn bruker i mindre grad sine omgivelser. Den emosjonelle isolasjonen som ofte preger menn, gjør dem kanskje mer motivert for å søke en samtalepartner som ikke er kona, venner eller familie. Det å trenge et eget rom er et anstendig ønske. Mange menn er også opptatt av privatliv, tillit og konfidensialitet, noe som ikke er like lett å få til med naboen.

Menn som terapikandidater? 

Det sies at menn ikke alltid er de beste psykoterapikandidatene; de snakker lite, de vil bare ha råd og har null psykologisk innsikt. Det er slettes ikke min erfaring. Det er faktisk svært givende å ha menn i terapi.

De har ofte respekt for andres grenser, de kommer raskt til poenget,

de er løsningsorienterte, har humor og slutter om de ikke får noe ut av det.

Det skal ikke underslås at enkelte menn kan være tunge å dra i gang. Det finnes menn som i utgangspunktet kan virke lite egnet eller motivert. Her må terapeuten være forberedt på enstavelsesord, mye mistenksomhet og lange perioder med stillhet. Likevel kan slike terapier være svært fruktbare. Det tar bare lengre tid. Da får det være opp til terapeuten å forsøke å gjøre situasjonen lettere. Kanskje er det også noe galt med oss terapeuter, som stadig maser om hva menn føler. Det å dele følelser har aldri vært en maskulin disiplin. Du må aldri spørre en mann om han «vil snakke om det», sies det. Da får du som regel et «nei». Det beste er å gå rett på sak; menn liker direkte tale.

På tross av alt det fremmede menn møter i terapirommet, søker de seg dit. En tredel av alle som til enhver tid går i terapi er, tross alt, menn. Jeg tror antallet kommer til å øke, fordi det kommer en ny generasjon som er utpreget psykologisk orientert, som godt vet hvor skoen trykker og som er mer enn lydhøre for å endre på saker og ting. 

Hva nå? 

Så hvordan skal det psykiske helsevesen møte den nye bølgen av snakkesalige menn? Et åpenbart svar er at terapi må bli mer tilgjengelig. Det må bli slutt på de lange ventelistene. Studier har vist at menn kommer ti år for seint til terapi, og helsevesenet bør i hvert fall ikke bidra til det. Et ubrukt potensial er gruppeterapi og gjerne en ren mannsgruppe. Det er relativt lett å stable på beina, man behandler mange i slengen, det er kostnadseffektivt og det virker.

I filmen «The Work» (2017) fikk vi et innblikk i hva en mannsgruppe kan innebære. Den utspiller seg i Folsom fengsel, hvor en gruppe sivilister har meldt seg på for å se hvordan en terapigruppe (med mordere) arter seg. Her går deltakerne svært tett på, de er fysiske og konfronterende. Aldri har jeg blitt mer overbevist om at menn kan være gode overfor andre menn. Av de innsatte som hadde vært med på gruppene, var det ingen som hadde vendt tilbake.

Jeg tror også at terapeuter må tenke annerledes om hva terapien skal inneholde.

Kanskje gir selve ordet «terapi» feil assosiasjoner? Mange menn vil ikke gå i terapi, men de er veldig interessert i å lære, både om seg selv, andre og psykologiske prosesser. Menn vil sannsynligvis lettere kjøpe et prosjekt som handler om «å rydde opp».

Utfordringen blir å kunne tilby menn som sliter rask tilgang på en anstendig samtalepartner. Det psykiske helsevesenet får en utfordring i tida som kommer. For menn kommer, de er mange, og de vil snakke.

Parterapi

Det er vanlig at det oppstår konflikter i parforholdet, og noen ganger blir de så fastlåste at en kan trenge hjelp for å komme ut av dem.

Les mer