Et moderne liv er fylt opp med oppgaver som må løses. Finnes det en vei ut?

Livet er fylt av oppgaver som må løses. Det kan være å finne seg en jobb, velge en noenlunde oppegående partner, ta seg av syke foreldre, oppdra barn, holde helsa i sjakk etc. Et moderne liv byr i tillegg på en uendelig rekke av livsfjerne aktiviteter, som over natten er blitt en del av vår hverdag. Har du husket å skru av alarmen? Hva med å forsikre hvitevarene? Fornye NAF-medlemskapet? Bytte strømleverandør? Endre passord? I neste uke er det halv pris på kantklippere. Hva venter du på? Alt dette, og mere til, har sneket seg inn, og tatt seg til rette. Livet er blitt overfylt. Vi må ta stilling. Vi må levere. Vi må ha alt på stell. Ser vi konturene en ny mennesketype? Det administrative mennesket?

Det er fort gjort å føle seg som et administrativt menneske, og vi gjør det av nødvendighet og av plikt. Vi gyver løs på alt livet kaster mot oss. Vi tar tak, vi håndterer, vi påtar oss, vi forvalter. Vi er saksbehandlere i eget liv. Forvokste tillitsmenn. Vi trenger ikke gå lenger enn til vårt eget vokabular for å finne tydelige tegn. Det er spekket med ord som effektiv, kontroll, logistikk, rutine, orden, organisere, program, à jour, planlegge. Språket er blitt byråkratisert. Vi er blitt et rullende kontor. Treffer du en av oss på gaten, vil du kunne høre tikkelyder.

Et administrativt menneske styrer livet etter skjema, timeplan, ukeplan og kjøreplan. Det skal være regi på tingene! Mister vi mobilen eller avtaleboken, faller livet i grus. Tanken på å overgi livsløpet til et konsulentselskap er aldri langt unna. Skulle en rett og slett skaffet seg en livsplan? Det må da være praktisk!

Jeg har møtt mange personer hvor administrasjonen fullstendig har tatt overhånd. Hos dem er den ikke lenger bare en del av livet, den er selve livet. Noen elsker å administrere og er gode til det. De frykter døden kun i den forstand at de må overlate administrasjonen til andre. Hadde det vært mulig, ville de fortsatt fra det hinsidige. Andre er ikke klar over hvor mye de administrer, så integrert er det i deres personlighet. Det er bare sånn livet er. Om jeg spør om livet ikke er blitt vel mye kjas og mas, ser de på meg med overbærenhet. Hva vet vel du om livet?

Et administrativt menneske er driftig, men lytter du nøye, vil du iblant kunne fange opp et kvalt rop langt der nede: Er alt dette egentlig nødvendig? Er det slik livet skal være? Finnes det ingen vei ut? Ikke overraskende er de hyppigste brukte ordene i norsk dagligtale sliten, utbrent og har gått på veggen.

Fremveksten av et administrativt menneske skyldes økte krav fra alle kanter. Vi lever i et komplisert samfunn, som er fundert på høye rollekrav. I tillegg har vi for lengst akseptert en identitet som kunde og forbruker. Dermed blir det mye å sette seg inn i, og holde styr på. På det verste kan livet fortone seg som et homeparty fra helvete. Følger vi ikke med på kjøret, vil det raskt bli kommentert. En telefonselger sa en gang til meg: «Hva slags menneske er du som ikke gidder bry deg om pensjonen?»

En annen årsak er forestillingen om at vi må, og kan, mestre alt. Det virker nærmest som et ideal at vi skal bli en slags vorsteher; et dyr som aldri hviler. Men når ble det et mål å sove fire timer? Å løpe midt på natta? Å ha tunga utenfor munnen? Er du av den oppfatning at ditt beste karaktertrekk er at du kan multi-taske, er utålmodig og i stand til å bestille flybilletter fra dusjen, er du allerede blitt en av dem. Jeg vet det, for mitt navn står også på listen.

Det er ikke slik at vi utelukkende løper rundt og administrerer oss i hjel. Det finnes også eksempler på fremveksten av en selvpleie og nytelseskultur, og en kan undret seg over om det er en sammenheng. Trenger vi en pause fra galskapen? Et fristed? En bekjent sa en gang at det eneste stedet han følte han kunne være seg selv, var på toalettet. En kvinne hvisket til meg i all fortrolighet, etter at huset hennes hadde brent ned til grunnen, at hun følte en enorm lettelse.

Et samliv med et administrativt menneske vil fungere utmerket, siden de tar ansvar. Mange (mannlige) partnere kan prise seg lykkelige over å ha en slik kompetanse gående rundt i stua. Om det skulle dukke opp samlivsproblemer, skyldes det at ingen egentlig er helt til stede. Et annet problem er der den ene parten blir foraktet pga. for lav fungering. Når det kommer til sex har flere klagd over at det føles som om den andre «er på jobb», på lik linje med å selge vafler. De mistenker at begjæret er slukt av forbrukerrapporter, bo-nytt og nettbanken.

Om det administrative menneske får barn, er det bare å gange opp regnskapet. Da er det ikke bare egen fritid og sosial aktivitet som skal organiseres, men også barnas. Dermed fordufter siste rest av fritid, og mange betaler en høy pris. Flere føler et så sterkt press på å selge lodd, frakte doruller, bake kransekake, at de har begynt å unngå hjemmet. Det finnes foreldre som får kroppslige reaksjoner bare de hører ordet «korps». Noen får mareritt, andre har resignert, flere sover på kontoret. De erkjenner at de har blitt kelnere for kravstore barn. De fleste tror det er ensbetydende med å være voksen.

Det er ikke uvanlig at det administrative mennesket havner i terapi. Da ser vi symptomer på stress, og en følelse av stadig å ligge bakpå. De forteller at alt har raknet, og at de ikke strekker til. Om jeg forsiktig tegner et bilde av annen måte å leve på, svarer de at «det føles helt feil», «er umulig» eller «slik har jeg aldri vært». Så går de i gang med å klandre meg for manglende forståelse. Noen skylder på samfunnet, og sier at et liv uten vaskehjelp, au pair eller barnevakt er utenkelig. Flere sier de sitter på julaften og gråter. Ikke fordi de er ensomme, men fordi de er utslitt.

Det er synd på det administrative menneske. De vil gjøre det som forventes. De vil være flinke. De vil rekke over alt, og de anser tiden som sin verste fiende. De bekymrer seg, men sliter seg ut over uvesentligheter. Noen har mistet seg selv. Jeg møter stadig flere med valgparalyse; en psykologisk kortslutning som oppstår når en blir tvunget til å velge mellom flere «perfekte» produkter.

Hvor ble det av leken?

Finnes det håp? Freud mente at livet besto av å være i stand til arbeide og elske. Har du en jobb du trives med og et kjærlig forhold til partneren, går det meste bra. Senere la Jaak Panksepp (1943–2017) til et tredje behov, nemlig lek. Han målte tiden sjimpanser brukte på å leke sammen. Uken etter reduserte han tiden med en time. I uken etter lekte sjimpansene en time lenger enn vanlig! Det ser altså ut til at vi har et grunnleggende behov for å ha det gøy, rote litt rundt. For hver time du bruker på jobben, bør du bruke minst en time på tøv.

Vi må passe oss for at slike råd ikke blir enda noe som må administreres. Da ender vi fort opp som jenta som hadde fått beskjed fra sine liberale foreldre om at hun bare skulle «slappe av, «ha det gøy», «nyte livet». Hun kom til terapeuten sin med en bekymring om at hun trolig ikke hadde det så gøy som hennes foreldre ønsket at hun skulle ha… Det forteller oss at ikke alle våre krav blir prakket på oss utenfra.

Utfordringen blir å finne ut hva slags administrasjon som er nødvendig, og hva vi skal droppe. Det ligger mye frihet og helse i det. Husk at det beste i livet er gratis, og at livet er best når vi glemmer oss selv

Skrevet av Christian Schlüter, Akerselvapsykologene. Publisert 13/10 2019